JEG VAR STADIG ÆRLIG MED EN SOM BARE LØY TILBAKE

Det er ikke ofte jeg sitter her og forteller om mine følelser eller hva mine tabber har vært opp gjennom årene, det er nettopp fordi jeg rett og slett misliker å fortelle om det som gjør meg mest trist i hele mitt liv og det er og kunne stole på folk. Det å vise ærlighet foran et menneske, vise så mye tillit, men samtidig få så mye bra tilbake, men synd det bare var løyn hele greia… Nå er det sånn at jeg flere ganger ikke vet hvem jeg skal forholde meg til, hvem som hører, hvem som forstår eller hvem som faktisk kan sette seg inn i situasjonen min. Jeg er ikke et lett menneske å ha rundt seg, jeg er ikke feilfri eller kan fortelle dere at alt jeg har gjort og sagt er bare bra, for det stemmer overhodet ikke. Men.. det er så mange der ute som faktisk mener dette om meg, at jeg tror jeg er så mye bedre og at de allerede har sett for seg at jeg nemlig ikke har slitt i årene, men dere skjønner bare ikke. For det har aldri kommet noe godt ut av det eller kommet fra meg selv. 

Det har aldri vært episoder der jeg kunne forklart eller vist dere sannheten om hva som faktisk var tingen, det å kunne bruke litt av min tid også til å fortelle dere det som var om meg, det dere trengte å vite men aldri ville på grunn av at dere alltid så deres egne tanker og meninger om temaet. Jeg fikk aldri forklart hva som var galt med meg, på grunn av at jeg klarte ikke å fortelle det til de som faktisk ikke hadde vært der og følt “synd” på meg heller. Han hadde forventet sannheten men aldri sagt fine ord tilbake om det, når jeg kunne forklare han litt av saken så var det tydeligvis nok. Det var alt han ønsket, å høre noe dumt om meg og senere bruke det til å snakke om det til hverandre. Jeg var der på feile dager og feile tidspunkt. Jeg hadde aldri i hele mitt liv funnet en som han, men samtidig hadde jeg det når jeg faktisk innså det. Han jeg hadde der og da, var bare en figur av det som faktisk var “ekte”. Han så jeg aldri for meg en fremtid med uansett, og det er jeg så takknemlig for. At jeg en dag fikk han til å gå i fra meg, knakk sammen, men samtidig var det godt å få han vekk.. Godt å få vekk noen som ville se meg knust. 

Men dere, jeg er lykkelig nå og kunne ikke hatt det bedre<3

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg