JEG ENDTE RETT PÅ LEGEVAKTA I AMBULANSE I MORGES

“Sometimes days is really hard.. BUT I keep fighting”

– Rundt klokken 06:30 i dag morges skulle det bli en like normal morgen som jeg alltid har hver gang jeg tar medisinen min og legger meg til å sove igjen. Men denne morgenen ble totalt forandret i det jeg hadde fryktet mest, dette skulle ikke være min dag.. Denne dagen skulle ikke bli sånn, ikke de andre dagene, månedene eller årene heller. I dag skulle ikke være den dagen jeg igjen fikk et epilepsi anfall.. og måtte bli deretter kjørt til legevakten i ambulanse fordi det ikke ville gi seg. Denne morgenen besto av frykt, gråt, smerte og ikke minst redsel. Jeg hadde endelig, endelig glemt hvordan et epilepsi anfall var, hvordan følelsen var og få et, og glemt at jeg i det hele tatt helt bakerst i meg selv hadde denne sykdommen. Jeg kunne ikke se den lengre på meg selv etter lenge uten frykt, men i dag var dagen til å endelig kjenne på følelsen av et urettferdig liv med en veldig sår følelse av sykdommen atter en gang.. 

I tillegg til en veldig kjip hendelse i morges var det ikke nok der.. Jeg måtte bli på legevakten i 2 og en halv time nesten før jeg faktisk kunne dra hjem og slappe av etter et rent uslitt anfall og jeg har faktisk ikke klart å sitte meg ned her å oppdatere dere før nå om hva dagen min har bestått av, jeg har bare vært utslitt. Det kan dere vell skjønne, nå er jeg bare glad for at testene og prøvene gikk bra og at det ikke var noe mer enn det å beskymre seg over, og at jeg kunne gå derfra blid og fornøyd. Jeg må også meddele at i hele dag ellers har jeg vært hjemme og slappet av og har det veldig bra nå, men den frykten ligger fortsatt i meg. Jeg må også si at dere ikke må beskymre dere noe mer nå, for jeg har blitt mye bedre og har aldri glemt å kjempe mot er det modigste jeg kan tenke på nå..

“Livet består av ned og oppturer, men det lærer deg alltid å være sterk”