JEG HAR ALDRI VÆRT SÅ USIKKER PÅ MEG SELV FØR

Jeg har aldri i hele mitt liv vært så usikker på meg selv før. 


Jeg føler det er sånn det burde være, sånn det skal være for å innse at livet er tungt, så er det bare en ting å gjøre og det er å kjenne på følelsen av et usikkert liv. Jeg har faktisk aldri følt på en slik følelse før i hele mitt liv, jeg ville heller aldri kjenne på det fordi det er det mest vanskeligste jeg vet om i hele verden. Jeg har lyst å tilgi, jeg har lyst å være en bra menneske, et bra forbilde.. Men alt er bare tungt, jeg klarer ikke å se livet positivt hele tiden. Folk spør meg, “Hva er galt med deg?” – “Hvorfor legger du ikke ned youtube-kanalen eller bloggen din for å gjøre oss en tjeneste?” Jeg har aldri vært så usikker på meg selv før som det jeg er akkurat nå. 

Jeg synes det er trist at folk må komme med slike kommentarer, men samtidig vet jeg godt selv at ALLE har en mening og det endrer seg ikke, for alle har sin mening om den er bra eller dårlig. Jeg er lei av å måtte vise gang på gang at jeg er verdt noe, for det er jeg? hvorfor må jeg likevel vise det så altfor mye? Hvorfor ikke la andre vise det, hvorfor gå kun etter meg. For det er sånn jeg har følt i alle år nesten, at jeg er den eneste som får det eller må bevise det hele tiden. Men alle andre som ikke får like mye, får mindre å bevise.

Jeg har gjort framgang i livet mitt, det er faktisk ikke så mye av livet mitt jeg kan skryte av når det kommer til “suksess” for jeg har blitt utsatt for mobbing i mange år som gjør at jeg aldri har klart å fikse noe eller gjort at jeg kan vise for andre for engangsskyld at jeg også er flink til noe. Jeg har startet nylig med Youtube ettersom at dette har vært noe jeg har brent for i mange år, noe jeg absolutt vil prøve ut. Jeg har allerede lagt ut første video selvom jeg kan være enig med at det ikke var den aller beste.. Men jeg er nybegynner, og det å gjøre noe bra tar tid. Det håper jeg dere forstår. Jeg har også en blogg jeg forholder meg til hver dag og noe jeg trives godt med. Jeg kommer ikke til å endre disse hverdags-livs-tingene bare fordi dere har en annerledes mening om det, man burde være den man er og burde jobbe med akkurat hva man vil uten at noen skal mene noe. 

Jeg synes ikke det er noe gale med meg bare på grunn av at jeg velger å leve livet mitt, mitt eget liv. For det stemmer, er det virkelig sånn at man ikke kan leve sitt eget liv på grunn av at andre ønsker at livet ditt skal være annerledes enn hva du selv ønsker det skal være, for det synes jeg blir feil. Men det er ikke så mange av dere som bestemmer over andres liv som forstår det, hadde dere kanskje likt at naboen deres bestemte nøyaktig hvordan deres liv skulle være, hvem dere skulle omgås med, hvem dere skal oppføre dere som, hva skole/jobb dere skal ha? Blir det et rettferdig liv da, spør jeg? Det synes ikke jeg, alle burde ha et fritt og rettferdig liv, for det er det man har blitt utdelt. I Norge har man noe som heter ytringsfrihet der men kan mene det man selv ønsker å mene, der man kan ta EGNE VALG noe som er utrolig viktig i dagens samfunn. Derfor mener jeg at det ikke er noe gale med meg, selvfølgelig kan jeg ta EGNE valg som ikke er så veldig populært for noen andre? Men det burde alle bare respektert og forstå, for jeg er en EGEN versjon av meg selv og den er ubeskrivelig verdifull og unikt. Akkurat som dere andre er.

Jeg synes også det blir feil å gi opp drømmen min for å gjøre dere en tjeneste, for vet dere hva? Jeg gjør min drøm og mitt mål for meg selv, ikke for dere. Jeg mener selv at jeg ikke skylder dere noen ting, jeg fortjener å ha et liv som jeg kan bestemme over. For det er mitt liv, ikke deres. Jeg har etter så altfor mange år med mobbing endelig følt at jeg har nådd noe, fullført det livet jeg alltid hadde drømt om og ikke minst fått gjort det jeg aldri fikk muligheten for før siden jeg var så langt nede. Jeg fikk endelig kjent på hvordan det var å ha et liv, et fantastisk liv.  

Jeg skulle ønske folk forsto hvordan jeg kan være som et menneske, skulle ønske folk forsto når jeg hadde det vanskeligst. Når jeg viser svakhet, når jeg viser at jeg er sterk, når jeg endelig føler meg bra nok, så er det nødvendigvis ikke bra nok for alle. Det eneste og første de gjør er å dra meg ned igjen hvor jeg helst ikke vil være, der jeg vanligvis sitter på rommet mitt en hel dag og faktisk så ille at det kan gå 2 dager, bare på grunn av at jeg er usikker. Jeg klarer ikke å møte verden igjen, møte på mennesker som har alltid og vil alltid vise meg hat og møter meg med en kommende “blikk” som gjør vondt fra tidligere år. 

Jeg skal ikke sitte her å si at jeg har det vondt, for det er ikke bare det jeg har. Livet mitt har og vil alltid være bra selvom jeg har gjennom mange mange år opplevd noe jeg aldri i hele mitt liv ønsket, og det var “mobbing” hvordan livet mitt så fort ble forandret på grunn av at jeg viste meg den aller første skole-dagen på barneskolen som en “annerledes” jente, hvordan det likevel gjorde meg sterk og der folk respekterte meg og var min venn.. så lenge det varte. 
Det er ikke bare lett hele tiden, når man blir utsatt for mobbing i en ung alder men ender likevel som den “lille stygge ulven” bare fordi man må ALLTID vise at man er bra nok, fordi alle ønsker at du alltid skal vise at du er bra nok, selvom det er dager der man helst ikke ønsker å vise noe følelser, trygghet eller gjør oppmerksom på at man er der. Men det har jeg nemlig lært, og det er at jeg alltid vil bære med meg trygghet, følelser som er gode og triste, og der man alltid kan være oppmerksom på at man er der, fordi man er et helt menneske som alltid vil og fortjener å ha det bra.. Jeg har nemlig alltid hatt min familie her når mobbingen tok over, når jeg føler meg verdiløs og trist. Så har min familie alltid stilt opp og det er jeg så uendelig takknemlig for. 

<3

Er det ok og være ensom?

Noen ganger tenker jeg med meg selv – kan det noen gang være ok og være ensom eller må verden være såpass høy at alle burde være rundt hverandre 24/7? –


 Jeg derimot elsker tanken på og vite at jeg akkurat hvor enn jeg er, uansett hva klokken er eller hvilken dag som helst kan være ensom. Jeg elsker tanken på det å kunne være for meg selv, en periode. Jeg synes det burde være lov som det er og vite at man kan være ensom til tider, uavhengig av hva andre tenker eller mener.

Jeg hater heller TANKEN på at mennesker der ute skal mene og BESTEMME hvordan du skal være som person, hvordan du skal leve, hva valg du skal ta og være med dem de ønsker du skal være med. Liksom, HALLO? For det første, så er det ditt liv og ingen andres. Det er ditt liv, og det er du som skal ta valgene, uavhengig av hvilket valg det er. Det er du som skal føle på den følelsen av å ha et rettferdig liv, og ikke minst et unik og normalt liv som alle andre sitt er. 

Vi alle kan slite med det ene og det andre, men det er ikke nødvendigvis det som definerer oss som mennesker hvordan vår levemåte er, eller hvordan vår bakgrunn har vært eller hva man kan slite med i hverdagen. Det er ikke det som definerer oss som mennesker, det er heller hvordan vi VELGER å leve vårt liv til tross for andres meninger og bestemmelse. Man kan si det på en lett måte, at man ikke lever sitt liv om det er andre som bestemmer over det, da er det ikke ditt liv. men de andre sitt. 

Jeg selv har opplevd tusenvis av ganger hvordan mennesker kan snike seg innpå deg og gjøre ditt liv om til noe som er uendelig forskjellig i fra det du er vandt med. Hvordan livet ditt plutselig blir meningsløs og hvordan andre kan manipulere deg for tross for dine tidligere handlinger, som vil si at du bare blir dratt tilbake til det punktet i livet der du helst ALDRI ville sett for deg å være igjen. Men en ting er sikkert, og det er at jeg aldri har latt feile mennesker gått såpass langt med livet mitt at det har begynt å bli alvorlig ut ifra det. Jeg har ikke vært redd for å gripe tak i mitt eget kinn, og føre meg tilbake til det målet eller statistikken jeg alltid har ønsket å være på.. der jeg er mest komfortabel med å være, nettopp fordi det har vært og vil alltid være mitt liv og ikke ditt. 

Så jeg mener selv at det burde være helt og fult lov til å kunne være ensom i blant der man helst ønsker å være for seg selv, eller som dere kan kalle det? Egoistisk og kun være for seg selv, og bare tenke over seg selv. Men vet dere hva? Det er helt greit å være egoistisk tenker jeg da, for jeg kan virkelig ikke se for meg at det å være for seg selv og prøve å håndtere/fikse i problemer andre har skapt så det blir lettere for meg kan være egoistisk, da har dere nok misforstått hva ordet “egoistisk” betyr. Viss jeg skal løse den gåten for dere, så betyr ordet egoistisk at man kun tenker på seg selv, men i denne situasjonen tenker jeg mest på de problemene andre har klart og skape for meg, men som jeg nødvendigvis må fikse opp i for dem. 

Jeg elsker hvordan livet mitt er, selvom mesteparten av livet mitt består av å være ensom. Jeg vet ikke hva jeg har gjort for at mennesker skal mislike meg så sterkt, jeg har gjort en del feil det har jeg. Men når ble verden slik at man ALDRI skal tilgi feil man har tatt, og kun leve på det “perfekte” da tror jeg nok denne verdenen kommer til å forvandles til en “SERRIØS” verden til slutt, der man ikke klarer eller kan høre på de mennesker som kan tulle med andre om noe som overhodet ikke er alvorlig, men som de faktisk kommer til å ta alvorlig. Men da kjære dere, da vil jeg heller være alene enn å leve i en “perfekt” verden der alt og alle må vise hvert minutt at de er perfekte og at de aldri i hele sitt liv har gjort en feil. 

Min verden består av glede og hverandres liv. Man skal kunne si til seg selv at man er BRA nok som man er, uavhengig av kropp, levemåte, legning, depresjon eller ikke depresjon, uavhengig av SYKDOM man må håndtere i hverdagen. Så til dere alle der ute! Dere er BRA nok akkurat som dere er, og dere trenger absolutt ikke å endre noe på dere selv for å være fornøyd, for tro meg, det dere ble født med er MYE mer unikt enn hva man gjør med seg selv, uavhengig av operasjoner, farging av hår, solarium osv. Det dere er som menneske, er SÅ mye bedre og unikere enn alt annet, også er mye av dere selv VERDIER! og det er det beste dere må beholde. Det finnes bare en av dere selv og – DET ER MER ENN BRA NOK!♡