KOMMER DET NOEN GANG TIL Å SI STOPP?

Det er noe jeg har i en lengre periode ønsket å fortelle eller formidle til alle unge og voksne der ute, og jeg håper det bare ikke er jeg som tenker over dette eller ønsker å få en stopp på det. For det går grenser, og det sies at en gang går greit, men når flere gjør det hver dag så er det ikke greit. Det er nå at jeg har valgt å begynne å trene som jeg kom ut med til dere for en liten stund tilbake, men det var for å være ærlig ovenfor dere og hva jeg også har fortalt familien min. Jeg har lenge ønsket å begynne å trene, og det er ikke bare for å trene. Men det var og er på grunn av at dette var hverdagen min før, jeg ELSKET å være ute hver eneste dag og likte å være aktiv rett og slett. Det er også en ting til som jeg ikke har fortalt dere og dette handler om det som står bak hele trenings-greiene også. 

Jeg har flere ganger fått spørsmål jeg har unngått og svare på, og det er ikke på grunn av at jeg ikke ønsker å svare dere. Det er bare det at jeg kommer tilbake til det stadiet der jeg aldri føler meg bra nok, og det er ikke det at jeg sliter psykisk eller fysisk eller føler den trangen for å være tynn, eller isåfall føler at jeg ikke liker meg som den jeg er. For tvers i mot! Dette har ingenting med det å gjøre, at jeg ønsker å trene fordi at jeg ønsker å være sånn og sånn. Som sagt så er det på en måte en liten sannhet i dette, for det er jo sant at jeg ønsker å trene og gå ned i vekt! Men hvor mye eller hvordan jeg ønsker å være det synes jeg burde få lov til å være privat, og det er også et veldig vanskelig spørsmål og svare på. For hvis jeg for eksempel hadde gått ned noen kilo i vekt nå, så hadde jeg vært mer stoltere med det enn hva jeg tenker om det å være tynn. For jeg synes det som er viktig er hva du får til, og det er det jeg elsker best med treningen og det er å vise framgang i hva man gjør og er stolt! 

Ikke hva man forventer at man skal være eller bli i ettertid. Det har jeg nemlig ikke tenkt så mye over! Jeg er heller stolt over meg selv som faktisk føler jeg får til dette og ikke minst ser at det fungerer da, viss dere skjønner. Det jeg må også si er at dette begynte jeg med for at dette var et av mine største mål i dette året, og det å kunne begynne å trene mer og heller sette av tid til det enn og prioritere andre ting som jeg kan heller gjøre mange andre dager som å være med venner, osv. For mine venner mister jeg ikke bare på grunn av at jeg er med de litt mindre enn hva jeg vanligvis er vandt med, de vil alltid være her og jeg vil alltid være her og kommer alltid til å prioritere dem, bare helst om kvelden eller noe i den duren som ikke gjør at det kommer i kræsj med treningen. Men det er egentlig bare dette jeg ønsket å fortelle dere, det er helt greit å stille spørsmål – selvfølgelig! Men en plass går en grense for min del, og det er da folk lurer på hvor mye man veier, hvor mye man spiser i løpet av en dag, sånne ting som er mer personlig, eller da folk har nemlig forstått at deres mening eller det dem sier er sånn ting er og at det er derfor jeg har begynt å trene og at det dem sier er sannheten, men sånn som ting er så er det bare jeg som vet hvordan eller hva som stemmer i min hverdag og der jeg trener. 


♡♡♡

JEG VAR STADIG ÆRLIG MED EN SOM BARE LØY TILBAKE

Det er ikke ofte jeg sitter her og forteller om mine følelser eller hva mine tabber har vært opp gjennom årene, det er nettopp fordi jeg rett og slett misliker å fortelle om det som gjør meg mest trist i hele mitt liv og det er og kunne stole på folk. Det å vise ærlighet foran et menneske, vise så mye tillit, men samtidig få så mye bra tilbake, men synd det bare var løyn hele greia… Nå er det sånn at jeg flere ganger ikke vet hvem jeg skal forholde meg til, hvem som hører, hvem som forstår eller hvem som faktisk kan sette seg inn i situasjonen min. Jeg er ikke et lett menneske å ha rundt seg, jeg er ikke feilfri eller kan fortelle dere at alt jeg har gjort og sagt er bare bra, for det stemmer overhodet ikke. Men.. det er så mange der ute som faktisk mener dette om meg, at jeg tror jeg er så mye bedre og at de allerede har sett for seg at jeg nemlig ikke har slitt i årene, men dere skjønner bare ikke. For det har aldri kommet noe godt ut av det eller kommet fra meg selv. 

Det har aldri vært episoder der jeg kunne forklart eller vist dere sannheten om hva som faktisk var tingen, det å kunne bruke litt av min tid også til å fortelle dere det som var om meg, det dere trengte å vite men aldri ville på grunn av at dere alltid så deres egne tanker og meninger om temaet. Jeg fikk aldri forklart hva som var galt med meg, på grunn av at jeg klarte ikke å fortelle det til de som faktisk ikke hadde vært der og følt “synd” på meg heller. Han hadde forventet sannheten men aldri sagt fine ord tilbake om det, når jeg kunne forklare han litt av saken så var det tydeligvis nok. Det var alt han ønsket, å høre noe dumt om meg og senere bruke det til å snakke om det til hverandre. Jeg var der på feile dager og feile tidspunkt. Jeg hadde aldri i hele mitt liv funnet en som han, men samtidig hadde jeg det når jeg faktisk innså det. Han jeg hadde der og da, var bare en figur av det som faktisk var “ekte”. Han så jeg aldri for meg en fremtid med uansett, og det er jeg så takknemlig for. At jeg en dag fikk han til å gå i fra meg, knakk sammen, men samtidig var det godt å få han vekk.. Godt å få vekk noen som ville se meg knust. 

Men dere, jeg er lykkelig nå og kunne ikke hatt det bedre<3